Dette har vært hardere enn jeg først antok. Jeg visste jeg ville skrive ned alt jeg har hatt lyst til å si til deg, men når det kom til det stykket at jeg holdt pennen så sa det stopp. Ingenting kom. Ikke et ord, ikke et minne, ingenting.

Og det får meg til å lure.

Du var min aller beste venn, til du døde fra meg. Sykdommer er en stygg sak, og nå er jeg selv rammet. Livet har sine sider. Da du forsvant fra min verden var det, det hardeste jeg noen gang har opplevd. 14 år gammel og min aller beste venninne dør. Jeg klarte aldri å skrive det brevet. Jeg har begynt en million ganger men aldri kommet lengre enn: kjære

Det er som om du er der men samtidig ikke. Jeg kan ikke huske det siste du sa til meg. Det skremmer meg. Fordi jeg lovde deg, lovde å aldri glemme deg. Men her jeg sitter klarer jeg ikke å huske på alt det gode vi hadde. Kanskje det er fordi at jeg nettopp lovde deg å huske deg at det er så vanskelig å fremkalle minnene?

Når jeg slapper av eller blar gjennom bildene fra ungdomskolen kommer de tilbake. Du var høy og spinkel, men samtidig sprek og lykkelig. Det husker jeg. Du kunne alltid få meg i godt humør når jeg var gretten eller lei meg. Du visste hvilke knapper du skulle trykke på, hva du skulle si og hva du ikke skulle si. Samtidig hadde du ditt humør og akkurat som deg visste jeg hva jeg skulle si og hva som ikke skulle sies.

Du hatet fregnene dine, jeg elsket dem. Du ville ha dem bort og jeg ville ha dem. Det virket som om alt vi ikke likte ved oss selv, var nettopp det den andre elsket ved oss. Faren din var flink med biler, du hatet sykler og drømte om den gangen du selv skulle kjøre din fars grønne bil. Jeg selv foretrakk sykkelen min.

Jeg vet ikke hva jeg burde ha fortalt deg den gangen. At du ikke skulle være redd? Jeg var livredd selv og prøvde å være tapper og si at du kom til å klare deg. Innerst inne fryktet jeg det verste. Men det sa jeg aldri høyt. Kanskje det var min største feil? Å aldri fortelle deg at du kom til å klare deg uansett hva som skjedde.

Jeg hatet sykehus allerede da og at jeg nå i det siste året har levd der selv har minnet meg om de dagene vi tilbrakte der. Du blek i din egen send og jeg i enden av sengen full av liv. Jeg hatet å se deg så blek og svak. Alt jeg ville var å bytte med deg. Gi deg mitt liv, gi deg min livsgnist. Hva som helst.

Men ordene ble aldri vekslet.

Vi sa de aldri høyt.

Untatt den kvelden, den kvelden du sa hadet til meg. Jeg husker du våknet mens jeg satt og sammenlignet hendene våre. “Hvor er pappa?” spurte du. “Han er ute i gangen, skal jeg hente ham?” Du nikket men stoppet meg “Alma?”. “Ja?” “Tror du jeg får se mamma?” Jeg husker jeg frøs innvendig, det var som om noe inni meg forstod at nå, nå var du i ferd med å forsvinne fra meg, fra faren din, fra vår verden. Jeg fikk panikk, jeg ville ikke sitte alene med deg der, døende. Jeg nikket og smilte så beroligende som jeg kunne og løp ut etter faren din.

Men jeg hørte det du sa: “Jeg er glad i deg” Selv om jeg ikke så deg i øynene stoppet jeg og mumlet det samme tilbake. Et farvel ble vekslet mellom oss i det jeg så deg i øynene for siste gang.

Det virket som om en evighet før jeg hørte faren din rope ut og så hulke, men mamma sa det tok kun 5 til 10 minutter. Det virket som en evighet. Den følelsen husker jeg.

Jeg mente ikke å løpe ut, jeg var redd, hva skulle jeg gjøre? Jeg har alltid tenkt på at jeg burde ha blitt der, men kanskje du hadde dødd med meg ved din side og ikke faren din? Jeg savner deg. Jeg har alltid savnet deg. Og angret på at jeg ikke klarte å fortelle deg hvor mye du betydde for min verden, for meg.

Jeg er glad i deg Anne, jeg vil alltid være glad i deg, hvor enn du er.

Mitt første brev måtte bli til deg. Det visste jeg allerede. Kanskje fordi jeg også er i ferd med å forsvinne? Jeg håper vi ser hverandre snart og at du tilgir meg for at jeg løp fra deg. Jeg fikk aldri vite om du hørte mitt svar, kanskje du gjorde det, kanskje ikke. Men blikket ditt, det jeg husker, sa i hvertfall at du hadde hørt det. Og det håper jeg. Virkelig.

Den gjør det, når du ikke har lang tid igjen har du en million ting man vil gjøre, jeg har ikke fått gjort halvparten en gang. Jeg skulle reise med trønderen min på tur til New York, det har jeg ikke fått gjort av åpenbare grunner, jeg skulle være med alle vennene mine hele tiden, det har heller ikke gått siden de fleste er opptatt av studier og jobb. Og jeg skulle prøve å få mamma og pappa sammen igjen, nei.. det var jo mitt oppdrag da de skilte seg det ja.

Tiden løper virkelig fra deg. Og meg.

Det har gått opp og ned, jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal beskrive hvordan jeg føler meg bortsett fra at jeg føler meg syk og svak. Jeg er lei av å gjenta det hele tiden. Så nå vil jeg heller bare skrive ned tankene mine og hva jeg har gjort.

Jeg har solgt leiligheten min. Riktig nok til Masika da, men den er solgt, det er ingen grunn til å beholde den nå som jeg snart er borte. Likevel føles det rart, å sitte i leiligheten min med alle de fine minnene mine og vite at jeg snart aldri mer kommer til å være her.

Men jeg er glad hun har kjøpt den, hun fikk den billig fordi jeg mente og mener fortsatt at hun er den eneste som faktisk kan bo her etter meg. Ikke for evig og alltid men nesten i hvertfall.

Jeg lurer på hva hun vil beholde og hva hun vil fjerne. Jeg vil at hun skal skape sitt eget sted, fordi det er jo det, det kommer til å bli. Henne hjem. Jeg vil ikke at hun skal leve i mitt hjem, det blir alt for feil.

Hun må skaffe sine egne minner.

Likevel vil jeg at hun skal huske meg, på en eller annen måte. Men hun  vil jo det, vi har jo vært venninner i flere år nå.

Tiden løper i fra meg, jeg må få sagt alt jeg vil si til alle jeg kjenner før jeg blir borte. Hvorfor kan man ikke stoppe tiden, slik at man får tid til å si alt man vil si?

Det var sol her i dag, jeg var imponert. Jeg er litt bedre men samtidig litt dårlig, men jeg kom meg i bunaden min og ble med Alexander og mamma til byen for å se på hovedprosesjonen. Jeg koste meg, det var deilig å være ute blant masse folk, glade folk, sprøe russ som er fremdeles litt full, barn som spiser så mange is som de bare kan. Jeg er fremdeles i skikkelig 17 mai humør.

Jeg har spist mange is, jeg følte virkelig for å spise is idag. Hvor mange har dere spist?

Nå har jeg ikke skrevet på en god stund, mye har gått opp og ned, jeg klarer meg ennå, foreløpig i hvertfall.

Russen er ute i solen, jeg syntes litt synd på dem i begynnelsen, de var ute i regnet og alt. Da jeg så den ene naboen min i ført sine røde bukser ville jeg bli russ igjen. Jeg savner russetiden, jeg er 23 going on 24 hvis jeg noen gang blir 24 og savner russetiden. Det er en stund siden jeg var russ, men jeg husker hver eneste lille detalj fra min tid som russ. Vår flotte van, hun var lekker det må jeg si!

Vi var vel blant de mer smarte når vi var russ, vi jobbet tre sommere på rad og sparte hver eneste krone til vår russetid. Og så da vi begynte i tredje sommeren 2002 hadde vi mye penger og vi fant oss en nydelig van, brukt som russebil to ganger før men en ganske fin en. Navnet diskuterte vi i evigheter, aldri ble vi enige, men så en dag fant vi det. Det kom helt plutselig etter å ha sittet og diskutert i flere timer: Lille Promille!

Vår fine van ble døpt til Lille Promille, i-ene var formet som små ølflasker dere kan tro vi var stolte da vi endelig så navnet på bilen for første gang. Selve temaet hadde jo med alkohol å gjøre så slagordet ordet vårt ble Se opp, Alkohol-likere på vegen!

Jeg savner den bilen, vi kjøpte den vel for rundt 60 000 og solgte den igjen for 85 000 etter flere tilbud. Vi tjente ikke alt inn igjen, men noe i hvertfall. Mitt russenavn var Keiko, min aller bestevenninnes navn ble Sugar, mens de andre hadde navn som: Curly, tvillingene hadde Karius og Baktus og hun siste hadde vel Pussy.

Minnene strømmer på i det jeg blar gjennom vår fine samlebok, vi laget hver vår med bilder, russekort, landtreffbåndene, kort sagt det meste som går ann å lime inn i en bok.

Mange irriterer seg over russen, men det er tradisjon som har holdt på i mange år, ike fjern den.

Som et lite spørsmål til mine medbloggere og lesere; husker dere hva deres russenavn var?

Først av alt vil jeg si tusen takk til alle som har kommentert hos meg, det er virkelig deilig og det gjør meg glad å se at folk bryr seg om en fremmed, samtidig som de ser på sine egne liv og innser at de er heldige

Det gleder meg å si at det går litt bedre i dag, jeg føler meg litt bedre og jeg smiler faktisk. Fremdeles har jeg vondt men det gjør liksom ingenting i dag. Solen skinner og det gjør meg enda gladere. Jeg er ikke helt borte ennå.

De siste dagene har det gått opp og ned, jeg merker jeg er svakere. Jeg er svakere. Jeg har ikke skrevet fordi jeg kjenner meg sliten, jeg gir slipp på alt nå. Jeg orker ikke å skrive nå, jeg er for dårlig til det. Men jeg er fremdeles her, jeg godkjenner kommentarer. Jeg gir små oppdateringer når jeg er i form, men slutten er nær.

Bård skrev en nydelig kommentar til meg på innlegget Havet, her er kommentaren:

Jeg følger med bloggen din, Alma ! Alle er vi hverandres veivisere. Du lærer meg nye betrakninger om livet. Det gjør meg ydmyk.
Vi mennesker lever i vårt eget lille glassboble som vi ser ut av. Vi ser andre glassbobler, og aner at det er mer utenfor vår egen. Du har oppdaget mye utenfor din glassboble som gjør deg bedre istand til å sette pris på det som virkelig betyr noe i livet. Det å bry seg om andre, og vise dem hvor verdifulle de er.
Når du er helt i øyeblikket, ser du bakover på det som har skjedd, og forover på det som skal skje. Da har du fanget evigheten.
Vi mennesker er som vann i hvert vårt vannglass, som står i strandkanten. Vi ser ikke glasset, men merker begrensninger. Når vi dør, sprekker glasset, og vi blandes med vannet i havet. Grenseløst.
Du ser havet. Det er de ikke alle som gjør. Du er flott. Takk enda en gang for at du skriver til oss.
Hilsen Bård.

Bård, du gav meg litt ekstra inspirasjon akkurat nå. Jeg ser glasset merker jeg, det har blitt mer og mer synlig for hver dag og i dag ser jeg det helt tydelig. Jeg ser solen skinne seg gjennom det, jeg ser mitt eget svake speilbilde i skyggen, jeg ser meg selv stå utenfor. Jeg ser bakover, jeg ser tilbake på mitt liv som har vart i 23 år, det har alt i alt vært et godt liv, mange opp og nedturer men det hører med i livet. At jeg kjenner sanden mellom tærene mine vitner om at jeg nå er i ferd med å komme meg ut av min glassboble, den har ikke sprukket ennå, men jeg kjenner at glasset er svakere, jeg kjenner det som er utenfor boblen min. Inne i min boble står alle som noen gang har berørt meg, familie, venner, skolekamerater, medbloggere som har kommentert og fått meg til å føle meg bra, opplevelser og mange andre ting som har formet meg som den jeg er i dag. Utenfor boblen kan jeg skimte havet, jeg kan kjenne den svake brisen og lukten av hav, det er en unik lukt.

Dagene virker kortere, jeg lever i en sirkel nå, jeg våkner, jeg ligger i sengen, jeg er her og timene går sin gang, mennesker kommer inn døren og forlater rommet, hele tiden, de vet jeg er i ferd med å si farvel, men nå kjenner jeg at jeg ikke er helt klar til å gi slipp, en del av meg klamrer seg fast til alt som er inne i boblen. Den vil ikke gi slipp, hjertet banker fortere når den kjenner at jeg, det som gjør meg til meg, er i ferd med å slippe taket, den griper fatt i alt den kan gripe fatt i og klamrer seg fast for harde livet. Jeg blir redd, selv om jeg ikke vil være redd. Jeg vil bli en del av det havet jeg ser og som Bård nevner, samtidig som jeg ikke vil det. Hva som skjer når boblen sprekker vet jeg virkelig ikke, jeg håper på at jeg blir en del av havet som Bård sier, uten smerter uten noen form for anger, men hva om jeg blir redd og løper andre veien? Hva skjer da? Det er bare en måte å finne ut av det, å vente til boblen faktisk sprekker.

Jeg føler meg rolig mesteparten av tiden, dersom jeg begynner å tenke for mye på det, blir jeg litt redd, men jeg klarer å holde det under kontroll. Jeg tror virkelig jeg vil klare meg fint, selv om jeg noen ganger blir usikker. Jeg tror at når boblen sprekker, så vil jeg finne den roen jeg har inne i meg i dypet, og gå rolig men lykkelig ned til vannet. Det er i hvertfall det jeg håper på..

Havet er unikt, uendelig og mystisk. Samtidig er det mektig, det både skaper, gir liv, er en egen verden, men det tar også liv. Hele tiden, enten mennesker eller dyr. Havet er mektig. Havet er unikt, noe helt spesielt. Det er derfor jeg er så glad i havet.

Jeg kjenner det inni meg, jeg kommer ikke til å klare meg til sommeren, det er sikkert, kanskje ikke en gang noen uker fremover. Mange har tatt det tungt, spesielt Marie. Hun har bodd med meg så langt som det har vært mulig og nå kommer jeg til å bli borte jeg og.

Masika har vært her med broren sin, mamma og pappa har vært her, fetteren min og trønderen og mange andre. Jeg er rolig både utenfor og inni meg, man kjenner den freden inni seg. Jeg er i ferd med å bli slukt av havet, men det er greit. Det er det. Jeg er fornøyd med livet mitt, så langt det har vært, samtidig så kort. Om jeg drar hjem vet jeg ikke. Jeg tror jeg vil bli her.

Havet har to guder, Poseidon  (Hellas) og Neptun (Rom), havet dekker 70% av jordoverflaten. Havet er virkelig stort.

Jeg har kastet inn håndklet og begynt med behandlingen igjen, jeg sluttet vel egentlig aldri med behandlingen, jeg tok noen medisiner men ikke alle. Men nå har jeg vært hos legen min og han fikk banket litt vett inn i meg, jeg vil ikke holde på med alle mulige behandlingsmåter så vi holder oss til medisinene foreløpig. Han vil at jeg skal fortsette med cellegift behandlingen, men jeg vil ikke, jeg orker ikke, man blir dårlig en hel uke etter behandlingen og kort sagt jeg vil ikke jeg orker ikke det. Medisinene fungerer, de må jeg bare svelge.

Det rare er at jeg faktisk blir bedre, men så kommer smertene igjen, så blir jeg deppa, for å så bli “frisk” og glad igjen.  Det positive er at det ikke er så mange tårer lengre hos familien og venner, de har på en eller annen måte akseptert disse opp og nedturene mine hvor vi av og til må styrte av gårde til sykehuset eller ringe etter sykebil. Diagnosen min ble stilt i fjor, men det var ikke så alvorlig, så jeg fikk en del behandling bestående av cellegift behandling og når smertene ble for store strålebehandling. Så skjedde det store, det virket som om det var borte, den var der fremdeles med i en mindre grad, så legene bestemte seg for å trappe ned på behandlingene noe jeg var og fremdeles er sjeleglad for.

Men da jeg ble dårlig i desember, viste det seg at den kom tilbake sterekere enn før, og i ferd med å spre seg i en enorm fart. Og nå var det så ille at jeg mest sannynlig kommer til å dø, eller som legen sa til meg: Du kommer til å dø. Men når er usikkert. Fordi det sprer seg så for, så hjelper ikke behandlingene noe særlig, de bare bremser den ned og lindrer en del smerter. Å tro at jeg kunne klare meg et helt år uten medisinene og behandling var naivt, smertene har jo vært forferdelige. Og å få influensa midt opp i det hele var ikke bra heller.

Så nå sitter jeg på rommet mitt igjen i “min” seng på “mitt” rom, jeg skulle ha vært hjemme og kost meg og fått trønderen til å kjøpe inn de siste snopene til påskeegget mitt. Alexander er nede og får seg noe å spise, han har tilbrakt de siste timene her med meg og mamma, mamma dro hjem for å ringe til pappa og se om han kan komme tilbake for noen dager. Fetteren min er på vei til byen og de fleste vennene mine har ringt og sagt i fra om at de kommer på besøk.

Så jeg er ikke alene, ikke i det hele tatt. Men denne påsken skulle bli så fin og istedet har jeg endt opp på sykehuset igjen.  Sonja har i hvertfall underholdt meg med en god del vitser i Alexanders fravær. Men litt håp er det, smertene blir mindre med medisinene og jeg klarer meg fint foreløpig.

I dag er det ikke en god dag, jeg føler meg helt elendig, jeg er kvalm og svak og har fått feber, det er nå jeg angrer på at jeg ikke har medisinene mine dette er en god blading av min sykdom med influensa som jeg fikk av Alexander. Jeg sitter i min eller vår grønne sofa i stuen med all varmen på i hele leiligheten min og tullet inn i et teppe. Te koppen min er tom igjen og jeg har vondt. Masika har vært innom, mamma kommer om et par timer og Alexander har ringt 3 ganger for å si unnskyld for at han smittet meg.

Han er ikke tilgitt.

Ikke ennå i hvertfall.

Legen advarte meg mot dette, men der og da virket det ikke som det kom til å bli så ille, dersom jeg brukte medisinene mine kom jeg til å være slått ut. Men det å være slått ut virker som luksus nå. Æsj jeg tror jeg kommer til å krype til korset og be om smertestillende eller noe eller okkupere gjesterommet hos mamma.

God påske